Smerten, håpet og troen på fortsettelsen. De store eksistensielle tankene om hvorfor jeg lever, hva jeg gjør her og hvor livet går etter dette. Gamle kjemper som går i bakken, kapitler som avsluttes med bare minner igjen. Unge liv som blir brutt, meningsløshet, sinne og fortvilelse.

Hvordan kan en gravplass gi rom til dette og samtidig hjelpe den sørgende, den som har mistet, til igjen å få troen på livet? Hvordan hedrer vi de døde med verdighet og gir omsorg for dem som er igjen?

Nøytral grunn med trygge rom

Gravplassen skal være den nøytrale grunnen hvor alle har plass til sine tanker om livet og døden. Her kommer den gamle enken med stokk og håndveske, barnebarn og oldebarn hoppende og springende med sine store spørsmål om livet og døden, ‘bikere’ med lærjakker og tatoveringer, og den unge familien som har mistet sin mor.

Gravplassen må gi trygge rom. Rom som gir omsorg og som inkluderer, omfavner og trøster. Et sted å være alene med tankene, tårene og minnene, men ikke ensom og forlatt. Om gravplassen var en vakker park som man besøkte med glede, kunne kanskje døden blitt mindre skremmende, som en naturlig konsekvens av det å leve.

En av hovedutfordringene ved prosjektering av en gravplass blir derfor å integrere de strenge tekniske kravene i anlegget med en estetisk og praktisk utforming, slik at det blir et kontemplativt og vakkert anlegg.

En ramme omkring hvert gravsted

Det overordnede grepet om anlegget; vegetasjonen, terrengformene, gangvegene og møbleringen må gi en god ramme omkring det personlige uttrykket for hvert enkelt gravsted. Det må være en grunnstamme av beplantning som kan tåle dette. Tydelig, men diskret, frodig uten å være prangende. Et godt utgangspunkt er naturen. Den er nøytral og åpen for alle.

Naturen har ingen stilart, den er ikke påtrengende, den gir ro og fred. Og den trenger minimalt med vedlikehold, naturen skjøtter seg selv. En gravplasstomt med eksisterende vegetasjon er derfor gull verd. Klarer man å ta vare på mye av den opprinnelige naturen vil gravplassen fremstå som frodig og etablert helt fra begynnelsen av. Ingen plass føles så ensom og forlatt som en ødslig plen med gravstøtter i uendelige rekker.

Lokal forankring tilpasset kulturlandskapet

Gravplassen skal ha lokal forankring, noe som bør komme tydelig frem i stil og materialvalg. En gravplass bør tilpasses kulturlandskapet og tradisjonen for sin region, samtidig som den med fordel kan fortelle hvilken tid den er anlagt i. Gravplassen skal ligge i mange hundre år, og blir mest besøkt når den begynner å bli gammel og oppfylt. Materialvalget må derfor være varig og av en kvalitet som eldes med verdighet.

Symbolbruken på gravplassen er viktig. For mange er kristne symboler viktige for å føle seg trygg og ivaretatt på gravplassen, andre blir provosert og føler seg ekskludert av for tydelig religiøst innhold. Kunsten er å abstrahere symbolene slik at de kan oppfattes av dem som trenger dem, men ikke virker påtrengende og truende for dem som ikke tror på en gud.

Porter, vannposter og benker må være vakre, fordi det på en nyanlagt gravplass er de eneste elementene som bryter den store gressflaten.

Myke linjer løser opp gravmønsteret

Murer, terreng og vegetasjon kan også brukes til å dele opp gravfeltene. For å unngå store og monotone felt kan forming av selve terrenget være virkningsfullt. Myke linjer kan løse opp det stramme gravemønsteret, og hvem har bestemt at gravene skal ligge i rette linjer?

Dagens teknologi gjør at en kan tenke nytt og fritt omkring gravmønstre hvis en bare får gravplassarbeiderne på sin side. Det siste momentet er svært viktig. Hvis de som arbeider på gravplassen ikke blir tatt med på råd underveis får de ikke eierskap til gravplassen og er ofte ikke så fleksible og åpne for nye løsninger. Det er også graveren som har førstehåndskjennskap til gravplassen og vet hva som er viktig for å få et praktisk og velholdt anlegg.

Nå finnes det gravere som skulle ønske seg et anlegg uten trær og busker og med en enkel plen så de kan kjøre gressklipperen rett frem uten hindringer, men tas de med på råd er de ofte åpne for nye løsninger også. Vår oppgave som landskapsarkitekter er å lage et vakkert og praktisk anlegg.

Blir den praktiske delen glemt, kan det gå ut over vedlikeholdsstandarden. En forfallen park kan ha sin sjarme, mens en ustelt gravplass bare vil virke sørgelig.

Følelser og irrasjonelle tanker

Det er mye følelser og irrasjonelle tanker knyttet opp omkring en gravplass, det er derfor viktig å være klar over dette og ydmyk for denne irrasjonelle delen ved mennesket. Ubehandlet tre i benker og porter ser fort veldig gammelt og loslitt ut, på en gravplass kan det lett vippe over til å virke skremmende. Det samme gjelder slukrister. En vanlig, stor slukrist på sandfangskummen kan gi følelsen av å kikke ned i et svart hull, ned til gravene. Et hjelpesluk koblet til kummen løser problemet. Av samme grunn bør kompostplass og jordlager plasseres i en driftsavdeling som ligger skjult fra resten av anlegget.

Og når kremasjonsprosenten stiger, kan det anlegges flere urnefelt. Urnefeltene krever mye mindre opparbeiding, både i jorddybde og i jordforhold. Naturlig vegetasjon og landskap kan bevares helt inntil gravene. Hvis urnene i tillegg blir mindre og i et materiale som komposteres over tid, kan det gravlegges i nesten uberørt natur.

Viktig med en grav å gå til

For de aller fleste mennesker er det viktig å ha en grav å gå til, et spesifikt sted for minnet om dette mennesket. Men vi er ikke alle like, det er derfor viktig at en gravplass kan romme livets mangfold der en kan få større valgfrihet til å velge gravmiljø. Slik kan dette bli en plass for akkurat din sorg og dine minner.

Målet er at gravplassen skal være et vakkert rom i landskapet med respekt for mennesket og i dialog med naturen. En plass der alle hverdagens trivialiteter blir ubetydelige for en stund av ekte tilstedeværelse.