Nå er denne klassiske boka om norsk gravferdstradisjon tilgjengelig på nettet.
Nå er denne klassiske boka om norsk gravferdstradisjon tilgjengelig på nettet.

Klassiker om norsk gravferdstradisjon kan leses gratis på nettet

Bjarne Hodne ga ut boka «Å leve med døden» i 1980. Den har om lag 130 tekstsider og et utvalg flotte bilder. Bokas undertittel er «Folkelige forestillinger om døden og de døde».

Boka er tilgjengelig på nettet i Norge på Nasjonalbibliotekets base bokhylla.no.

Denne kortfattede boka er lettlest bortsett fra enkelte sitater fra eldre kildemateriale. De er gjengitt på dialekt slik de ble snakket før. Litt motstand i lesningen, ja, men en god påminnelse om en talemålsrikdom vi bør ta vare på.

Boka er delt inn i deler som følger kronologien: varsler om døden, døden og stell av liket og seremonier på veien til gravplassen og etterpå (gravøl).

Visste du at (folk trodde at):

  • overnaturlige makter var mer aktive på torsdager?
  • fuglers lyder og atferd kunne varsle død?
  • dødsøyeblikket gjerne skulle overværes av mange?
  • hanefjær i dyne eller pute forlenget dødskampen?
  • sjelen kunne trenge hjelp med å komme ut av rommet hvor noen hadde dødd?
  • stedet for neste dødsfall kunne leses ut av retningen røyken tok når halmen i sengen noen hadde dødd i, ble brent?
  • berøring av ansiktet til en avdød hjalp mot vorter?

Disse få eksemplene fra boka kan illustrere hvordan mennesker har håndtert en nærværende risiko for død og det mysterium døden jo er. Hodne beskriver hvordan den sosiale døden kan skje både før (som i dag?) og etter (i tidligere tider?) den fysiske døden.

At de levendes handlinger etter dødsfallet betyr noe for den døde, er jo ikke så rart sett i lys av hvordan familier og nærmiljø bidrar i øvrige livsfaseoverganger. Gitt at vi ikke vet noe om hva som skjer etter døden, er det jo rimelig at rituelle handlinger både gir trøst og kunne være seiglivede.

Båndene i et nærmiljø var annerledes før. Det gav seg utslag i hvordan naboer stilte opp for dem som hadde mistet noen – i forventning om gjenytelse når døden gjestet deres tun. De såkalte bearlagene var geografiske enheter hvor alle ble invitert til gravferd (og bryllup).

Den som inviterte til gravferden ble kalt bearmannen = bedemann = det danske ordet for graverdskonsulent i dag. Hodne beskriver likvaken (med dans), nærmiljøets sendinger med mat til gravølet, bryggingen av gravølet, hvordan kisten ble sunget ut av hjemmet (hvor noen tok ordet på den dødes vegne og framførte dennes takk for seg), de rituelle skålene (som normerte og dermed begrenset drikkingen), reisen til gravplassen (med salmesang og pynting langs ruta), kassering av sleder brukt til transporten av kisten (for å unngå at den måtte brukes til samme formål igjen snart), at naboer åpnet og lukket graven, bæring av kisten rundt kirken før gravleggingen, prestens fravær ved gravleggingen, kirken som varmestue under gravferden (ikke seremonilokale; seremonien var utsyngingen fra hjemmet) og gravølet hjemme etter gravleggingen.

Senere ble presten og kirkebygget mer sentral i gravferden for høytstående personer til fortrengsel for hjemmet og nærmiljøet – og med tiden ble dette vanlig for vanlige folk, hvorpå kirkens kontaktflate mot innbyggerne ble større.

…ikke all konfrontasjon med døden var like verdifull for et barn. Minnet om slike sjokkopplevelser var levende helt inn i alderdommen…

Bjarne Hodne

I avslutningskapitlet spør Hodne om døden er/var et tabuemne eller naturlig del av tilværelsen. På den ene siden har vi dødsfallet og den dødes plass i hjemmet (og barnas naturlige eksponering for dette) og samholdet i nærmiljøet som ble synlig i handlingene rundt gravferden.

På den annen side gjengir Hodne kildemateriale (samlet inn fra mennesker som var gamle i forrige hundreår) som beskriver hvordan barn også ufrivillig ble eksponert for døden og den døde. Hodne skriver: «…ikke all konfrontasjon med døden var like verdifull for et barn. Minnet om slike sjokkopplevelser var levende helt inn i alderdommen…»

Selv om døden ikke ble skjult i gammel tid, var kanskje sorgen noe mer rammet inn av normer. Det var forestillinger om at de etterlattes gråt ikke var bra for den døde – og kunne kalle vedkommende tilbake. «Du gret ikkje liv i han», heter det i kildematerialet. Samtidig var det (sosialt) viktig at det ble grått, selv om menn nok burde nøye seg med å blunke tårene vekk.

For å avslutte med Hodnes ord om at alt ikke nødvendigvis var bedre før: «La ikke trangen til å søke løsninger på vår tids tabueringsproblemer føre oss inn i en tilstand av dødsnostalgi med nasjonalromatisk tilsnitt.»

Martin Hill Oppegård er utredningsleder i Forbruker-, tros- og livssynsavdelingen i Barne- og familiedepartementet.

Powered by Labrador CMS