GRAVPLASSFORVALTNING OG KIRKELIG ORGANISERING:

Uviss framtid for gravplassforvaltningene

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Bjarne Kjeldsen.</span></span>
Bjarne Kjeldsen.

Etter den nye trossamfunnsloven og de siste endringene i gravferdsloven, skal Den norske kirke fortsatt ivareta ansvaret for den lokale gravplassforvaltningen. Men forutsetningene er endret. Det er grunn til å være oppmerksom på at de nye rammene lovverket gir, forsterker prinsipielle problemer med dagens ordning.

Samtidig kan endrede relasjoner mellom kirke og kommune gjøre samarbeidet om de lokale gravplasstjenestene mer krevende. I arbeidet med ny kirkelig organisering er det viktig med en grundig gjennomtenkning av hvordan ulike modeller vil påvirke gravplassforvaltningen.

Det er og avgjørende å bli bevisst hvilken betydning gravplassvirksomheten har for hvor robust den lokale kirkelige organisasjonen blir og hvilke konsekvenser det kan få når en eller flere kommuner i et storfellesråd/prosti velger å ta ansvar for hele gravplassforvaltningen selv.

Gravferdsloven og de offentlige gravplasstjenesters egenart

Den norske gravplasslovgivningen har en sterk velferdsdimensjon. Tydeligst kommer dette til uttrykk gjennom retten til fri grav og det offentliges plikt til å ta ansvar for gravferden til innbyggere uten etterlatte (eller der etterlatte ikke kan eller ønsker å ta ansvar for gravferden).

Alle skal være sikret en verdig grav og gravferd, uavhengig av kulturell bakgrunn, status eller tilhørighet til trossamfunn.

Når kirken skal legge organisatoriske rammer for gravplassvirksomheten, er det oppgaven som allmenn velferdsaktør som skal veie tyngst. Ikke trossamfunnets interne forhold.

Med Gravferdsloven i 1997 og fastsettelsen av fellesrådets oppgaver i Kirkeloven, ble det en klar ansvars- og oppgavefordeling mellom lokalkirke og kommune.

Fellesrådet har hatt plikt til å sørge for grav. Kommunen har plikt til å sørge for gravferden. Kommunen har og finansiert drift og investeringer etter fellesrådets utredning.

Bjarne Kjeldsen

Samvirkedimensjonen har vært viktig for ordningens legitimitet. Men det er flere grunner til at det har vært lite press på ordningen. Fellesrådene har utført tjenestene rimelig og med gjennomgående høy kvalitet. Videre har det norske samfunnet vært preget av få kulturelle og trosmessige motsetninger.

Tilpasningene som har blitt gjort til kulturelt mangfold, har primært handlet om å sikre muslimer tilpasset grav og gravlegging. Samtidig har blant annet et aktivt Human Etisk forbund bidratt til at lokale forvaltninger og ansvarlig departement har vært bevisst de prinsipielle problemstillingene som følger kirkelig gravplassforvaltning.

Dette står i motsetning til våre naboland, der folkekirken har spilt en mer selvfølgelig og enerådende rolle. Når nå ordningene i Sverige og Danmark ser ut til å komme mer under press enn tidligere, blir kritikken mer strukturell og vil muligens tvinge frem mer grunnleggende omveltninger. I Norge er det offentlige ved kommunen allerede aktør med medansvar for gravferdsområdet. Fra 2021 blir det og enklere for kommunene å ta eneansvar for tjenesteområdet.

Nye problemstillinger

I utgangspunktet representerer den nye trossamfunnsloven en svekkelse av lokalkirkens legitimitet som gravplassforvalter. Etter den utgående ordningen ga lovgiver fellesrådet et klart mandat som lokal gravplassmyndighet. Samtidig ga lovgiver rammer for sammensetningen rådet skulle ha og hvordan representantene skulle velges.

Nå overlates det til Den norske kirke ved Kirkemøtet å avgjøre hvor i den kirkelige organisasjonen ansvaret for gravferdsforvaltningen skal ligge, hvem som skal sitte i organet, hvordan de skal velges og hvem som skal være daglig leder for virksomheten. Stortinget trer tilbake. Kirkemøtet overtar. Samtidig mister kommunen en lovgitt rett og plikt til å være representert i organet som skal ha ansvar for gravferdstjenestene.

Kommunens ansvar for tjenesteområdet er det samme. Kommunen som ellers står som garantist for mestepartens av velferdssamfunnets ivaretakelse av innbyggeren, blir her prisgitt å samarbeide med en struktur kirken fastsetter.

Disse problemene synes å kunne få forsterket effekt gjennom hovedmodellene som nå utredes med storfellesråd/prostiråd.

Myndighetsutøvelsen knyttet til en velferdstjeneste overlates ikke bare til et kirkelig organ. Den løftes også ut av kommunen rent geografisk. Det oppstår en asymmetri mellom de to aktørene som gjennom lovverket har ansvaret for en tjeneste der innbyggerens rettigheter er knyttet til kommunen man er folkeregistrert i.

Bjarne Kjeldsen

Myndighetsutøvelsen knyttet til en velferdstjeneste overlates ikke bare til et kirkelig organ. Den løftes også ut av kommunen rent geografisk. Det oppstår en asymmetri mellom de to aktørene som gjennom lovverket har ansvaret for en tjeneste der innbyggerens rettigheter er knyttet til kommunen man er folkeregistrert i. I kommuneloven legger forholdsmessighetsprinsippet, nærhetsprinsippet og finansieringsprinsippet føringer som skal styrke kommunenes autonomi og handlingsrom.

Sistnevnte prinsipp er av mindre relevans her, men de to første er vel verdt å dvele ved. Forholdsmessighetsprinsippet legger begrensninger på hvordan Stortinget kan gripe inn i kommunens selvråderett. Siden kommunen er forpliktet på sitt ansvar gjennom gravferdsloven, må man legge til grunn at kommunen vil kreve en grad av selvstendighet med tanke på hvordan dette ansvaret skal ivaretas. Men gjennom endringene i lovverket blir det ikke opp til kommunen men kirken å definere samarbeidsrelasjonene og de øvrige rammene rundt gravplassområdet.

Det er krevende å se hvordan Den norske kirke sentralt skal kunne utforme en ordning som i tilstrekkelig grad kan ivareta det lokale mangfoldet på en måte som gjør at kommunene ser seg tjent med ordningen over tid. Kommunens ansvar for kirkens øvrige virksomhet begrenser seg i stor grad til en rolle som bevilgende myndighet. For gravplassvirksomheten er situasjonen en helt annen.

Etter nærhetsprinsippet er det en forutsetning for lokaldemokratiet at innbyggerne kan påvirke beslutninger som angår dem selv. Et kirkelig organ valgt av kirkens medlemmer representerer et demokratisk underskudd i saker som angår en allmenn velferdstjeneste. Dette kan i utgangspunktet ses som et brudd på prinsippet om at offentlige oppgaver bør legges til organer så nær innbyggeren som mulig. For gravferd er ikke primært et kirkelig anliggende. Det er en offentlig oppgave. I dette kan det ligge en viktig motivasjon for kommuner til å velge å overta ansvaret for gravplassforvaltningen i sin helhet.

Viktigheten av vanntette skott mellom råd og embete

Som vist er det flere krevende problemstillinger knyttet til kirkelig gravplassforvaltning. generelt innenfor rammene av den nye lovgivningen. Det er grunn til å hevde at flere av disse kan forsterkes når det ansvarlige kirkelige organet rommer flere kommuner. Dersom det skal bli mulig å ivareta en gravplassforvaltning med noen grad av legitimitet innenfor disse rammene, blir det helt avgjørende med vanntette skott mellom det folkevalgte rådet og embetslinjen.

Dersom ordinasjonsløftet er en forutsetning for å bli daglig leder for virksomheten, introduseres noen forutsetninger som vanskelig lar seg forene med ivaretakelsen allmenn myndighetsutøvelse og velferd.

Bjarne Kjeldsen

Det blir og viktig å tenke nøye gjennom hvordan representantene i det ansvarlige rådet velges, hvilket mandat eventuelle geistlige representanter har i gravfersspørsmål og hvordan kommunens medbestemmelse sikres.

I Sverige har mangelen på ryddighet i skillet mellom geistlig ansvarsområde og gravferdsvirksomheten skapt problemer. I 2017 la Sveriges kyrkogårds- och krematorieförbund frem utredningen: «Den framtida krematorieverksamheten».

I en oppsummering av det som defineres som en total brist av offentlig styring av gravferds- og kremtaorievirksomheten trekkes det frem et negativ kirkelige bidrag i form av følgende punkter:

  • Svag både statlig och kyrklig uppföljning av kostnader och resultat.
  • Ökat konfessionellt tryck på begravningsverksamheten.
  • Obefogad kyrklig tillsyn av begravningsverksamheten.
  • Öppenheten och den demokratiska insynen när det gäller kostnader och resultat är mycket begränsad.

Her skisseres det en dynamikk der geistlig ledelse og rammene et trossamfunn utgjør setter et negativt preg. Selv om punktene ovenfor er knyttet til særlige svenske forhold, er det verdt å merke seg spenningene som åpenbart har oppstått som følge av Den svenska kyrkans rolle i landets gravferdsvesen. Slik den norske gravferdsvirksomheten er regulert i dag, er det grunn til å hevde at det er et tydeligere skille mellom lokalkirkens oppgaver som trossamfunn og ansvaret som er gitt gjennom Gravferdsloven.

Kommunens ansvar er og tydelig definert og gir lokaldemokratiet en hånd på rattet. Den svenske utredningen går langt i å gi uttrykk for at gjeldende modell i Sverige dels resulterer i en oppsplitting av styringsansvaret for gravplassvirksomheten. Dels svekkes tjenestenes legitimitet som allment velferdstilbud. Dette er viktige signaler å ta med seg.

Mye er uavklart om hvordan styre og ledelse vil organiseres i Den norske kirke i fremtiden. Men man kan ende opp med en modell hvor daglig ledelse av enheten med ansvar for gravplassvirksomheten, helt eller delvis, ivaretas av en geistlig som innehar sin lederrolle i kraft av sitt ordinasjonsløfte.

Dersom Den norske kirke velger en slik modell, vil erfaringene fra Sverige synes langt mer relevante enn de kanskje gjør i dag. Uansett er det bekymringsvekkende at utviklingen av relevant lovverk og utviklingen av Den norske kirkes organisering ser ut til kunne skape en gravitasjon mot økt uklarhet knyttet til offentlig styring av gravplassvirksomheten. Hvor alvorlig dette er for kirken avhenger blant annet av hvilken betydning gravplassvirksomheten har for hvor robust den lokale kirkelige organisasjonen blir og hvilke konsekvenser det kan få når en eller flere kommuner i et storfellesråd/prosti velger å ta ansvar for hele gravplassforvaltningen selv.

Hensyn kirkeordningen må ivareta i forhold til gravferdsområdet:

  • Kommunens behov for å ivareta sitt medansvar.
  • Kommunens rett til autonomi i ivaretakelse av offentlige oppgaver.
  • Vanntette skott mellom geistlig ledelse og ledelse/styring av gravplassvirksomheten.
  • Klare målsetninger for forvaltningen av gravplassvirksomheten som samfunnsoppdrag.
  • Ivaretagelse av åpenhet og innsyn
  • Sikringsmekanismer som kompenserer for demokratisk underskudd
Powered by Labrador CMS