hva er DØDEN
hva er DØDEN

Gode diskusjoner av vanskelige spørsmål

Denne korte boken går løs på enkelte grunnleggende spørsmål om døden og etterlater leseren klokere, men mindre skråsikker.

Publisert

Martin Hill Oppegaard jobber i Barne- og familiedepartementet. Han skriver her som privatperson.

To norske filosofer (den ene er i tillegg helsepersonell) har skrevet en bok på 134 sider om døden i Universitetsforlagets serie med korte fagbøker for allmennheten.

Verdien i denne boken er diskusjonene. Forfatterne tar opp en rekke vanskelige spørsmål (om dødshjelp osv.) og gir en systematisk og kort framstilling av argumenter som er lett å følge. Jeg kjente meg litt klokere etterpå, men langt mindre skråsikker på hva jeg mener om bl.a. dødshjelp. Det er bra. Framstillingen er nøktern og sekulær, dvs. at de religiøse og mytologiske perspektivene som nevnes, er uten betydning i resonnementene.

En annen verdi ved boken er referansene til andre. Selv hadde jeg stor glede av artiklen Why I hope to die at 75. Listen over anbefalt litteratur burde likevel skilt klarere mellom bøker rettet mot allmennheten (som bøkene til Aidt, Fugelli og Gawande) og fagbøker som bare fagfolk (med akademiske grader) bør gi seg i kast med. Det overrasker at nettartikler blir nevnt på linje med akademisk faglitteratur: En (lesverdig) artikkel i den nettbaserte lokalavisen for Søre Sunnmøre står i litteraturlisten som "Turnage og Wold 2017" blant Leo Tolstoy og Jens Stoltenberg. At artiklen er hovedkilde til feilformasjon om frysetørring, avslører at forfatterne har nøyd seg med google for å finne fakta. Forlaget ser ikke ut til å ha satset mye på boken når dette og unødige fremmedord som "analgetika" får stå hele veien fra manus til trykksak.

Det er alltid skummelt å lese om ting en kan noe om. Framstillingen på side 34­-35 av nedbrytning av kisteinnhold er skuffende:

  • Nei, kremasjon er ikke nødvendigvis mer arealeffektivt enn kistegraver, men minnelunder (som ikke nevnes) kan være det. (Det drøftes ikke om arealreserven på norske gravplasser er et større eller mindre problem enn egnet jord for kistegravlegging.)
  • Det er riktig at kremasjon ikke er mer miljøfarlig enn "mye annet", men energibruken varierer og det opplyste gjennomsnittet på "120 kilowatt" per kremasjon gir lite mening.
  • Nei, amalgam er ikke farlig i kistegraver. Kvikksølvet holder seg i fast form.
  • Nei, frysetørring ("promesjon") har aldri fungert, jf. NOU 2014: 2 punkt 3.3.1.2. "Nye" gravplass-teknologier utløser mange klikk på nettaviser, men det er stort sett langt fram til praktisk bruk.
  • Nei, livstestament handler ikke om å planlegge egen gravferd.
  • Nei, gravferdsbyrået densistereisen.no er ikke alene om å tilby nettbaserte verktøy for å planlegge egen gravferd.

Selv om det er rimelig å forvente at bøker på Universitetsforlaget baserer seg på mer enn googlesøk, er listen over feil aller mest en oppfordring til aktørene på gravplassektoren i Norge om å informere bedre om egen virksomhet.

Tross sin analytiske kraft, avslutter forfatterne boken med en ubegrunnet (og etter mitt skjønn feilaktig) påstand om at mennesker i vårt samfunn bryr seg for lite om sitt ettermæle. (Forfatterne mener at oppmerksomhet om ettermælet kan stimulere oss til å leve gode liv.) Kanskje forsøkte bare forfatterne å utfordre sine lesere? Kanskje mente de ikke mente å si noe sant om sine medmennesker? I så fall kunne de brukt en halv side til på å forklare seg. – Mitt inntrykk er at døden for de fleste er en konstant oppfordring til å leve best mulig. Denne boken bidrar med systematisk drøftelse av enkelte spørsmål og etterlater leseren klokere.