Dødens bru i Thailand

Tre krigskirkegårder minner krigsfangene som måtte bøte med livet for at toget skulle komme fram. Krigskirkegården i sentrum av Kanchanaburi, en mindre by cirka 11 mil vest for Bangkok, er den største. Her hviler mer enn 5000 soldater fra det britiske samveldet, sammen med rundt 1800 nederlendere.

Dødens jernbane

Under 2. verdenskrig hadde Japan behov for de rike naturresursene i det okkuperte Burma. Sjøveien var usikker. Japanske skip ble angrepet av allierte krigsfartøy i Andamanhavet fra baser på Ceylon (Sri Lanka). Derfor bestemte japanerne at det skulle bygges jernbane.

Den opprinnelige planen var å bruke asiatisk arbeidskraft til anleggsarbeidet. Flesteparten av arbeiderne kom også fra Burma, Java eller Malaysia. Men da de britiske og nederlandske koloniene: Malaysia, Singapore og Indonesia, falt i japanernes hender, satt de plutselig med mange krigsfanger de ikke visst hva de skulle gjøre med. Usikkerheten varte ikke lenge. Det ble bestemt at krigsfangene skulle sendes til arbeidsleire, blant annet til anleggsarbeidet på jernbanen mellom Thailand og Burma i 1942-43.

Det ble en menneskelig katastrofe, ikke bare for krigsfangene, men også for de asiatiske arbeiderne. Av 240.000 som jobbet på jernbanelinja, døde 98.000.

Populær bro

Broen over Kwai, er del av denne jernbanelinja. Broen som ble udødeliggjort i filmen fra 1957 med William Holden og Alec Guinness, ble bombet i stykker av allierte fly. Den ble imidlertid bygget opp igjen etter krigen.

Broen over Kwai er blitt litt av en turistmagnet for Kanchanaburi. Den er populær å krysse til fots. Heldigvis er det plattformer langs linja der turistene kan søke dekning når toget kommer. Toget snegler seg over brua, så faren for å bli overkjørt er ikke direkte overhengende.

Skrangletog

Deler av jernbanen fra krigen, er fortsatt i bruk. Du kan ta togturen fra Kanchanaburi og vestover mot Burma. Da kan du enten dra helt til endestasjonen Nam Tok, ved Sai Yok nasjonalpark, eller gå av på et av de andre stoppestedene, for eksempel på Tham Kasae, kjent som Wang Pho. Her bygget britiske krigsfanger en stor viadukt i tre innunder fjellveggen. Det er fullt mulig å gå over viadukten, men det anbefales ikke for dem med høydeskrekk. Det er en lang spasertur og minst ti meter ned til bakken som stuper ned mot elva. Viadukten har mange hull, så ikke tråkk feil. Sola gløder ubarmhjertig, og den solsteikte fjellveggen like ved kryster ut de siste svettedråpene. Har du glemt vannflaska, angrer du på det

Toget går svært sakte over viadukten. Heldigvis, for gikk du over den, husker du godt i hvilken forfatning den var. Når toget omsider skyter fart, får du straks følelsen av å ha blitt flyttet fra en togvogn til en båt i krapp sjø. Det er nesten så en ser for seg Disneyfilmene, der toget hopper og danser over skinnene.

– 100 bhat, sier konduktøren. Stram i blikket og med en matchende stramtsittende, om ikke akkurat moteriktig, brun uniform, er han beviset på at myten om thaiene som et alltid smilende folkeslag, ikke er sann. Men prisen for den timelange turen tilbake til Kanchanaburi er det ikke noe å si på. 100 bhat er ikke mer enn 18 kroner.

Det er ikke noen luksustur. Skaisetene er mildt sagt slitte, og ikke spesielt komfortable, men vareutvalget til de omvandrende selgerne er det ikke noe å klage på. – Iskald cola eller øl? spør en av dem med blikket. Den iskalde drikken frister, for kupéen varmes effektivt opp under den steikende tropesola. Air-condition er av det manuelle slaget, vifter i taket pluss alle vinduer på vidt gap. Altså ikke en tur for de som er redde for trekk…

Velholdt krigskirkegård

Tilbake i Kanchanaburi kan du besøke krigskirkegården i sentrum. Den er fredfylt til tross for flokkene med hvite pensjonister som strømmer ut av turistbussene. De oppfører seg stort sett eksemplarisk. Flere av dem er nok pårørende til de som ligger begravet her. Selv om krigsfangene kom fra den andre siden av kloden, hadde flere gravsteiner ferske personlige hilsener.

Gravsteinene er likt utformet, uansett nasjonalitet. De ligger på rad og rekke, med militær presisjon. Mellom gravsteinene er det plantet ulike slags tropiske planter, både busker og blomster. Det er knapt et ugras å spore, og plenen er så veltrimmet at en skulle tro den var klippet med neglesaks.

Inngangen til kirkegården er et overbygg i marmor med informasjonsplaketter. De utlagte protokollene viste at stedet var godt besøkt. Det var hilsener fra hele verden, inkludert Norge.

Museum

Ved siden av kirkegården ligger «Thailand-Burma railway centre». Det anonyme bygget ser ikke videre spennende ut fra gata, men huser et overraskende flott og interessant museum, vel verdt et besøk. En får god innsikt i lidelsene til de som arbeidet og døde under byggingen av jernbanen mellom Thailand og Burma.