BOKOMTALE:

Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er forfatter og jobber i begravelsesbyrå
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er forfatter og jobber i begravelsesbyrå

Skriver fengende om gravferd og kremasjon

Populærvitenskapelige bøker som tar for seg temaene gravferd og kremasjon er i vinden. Er folk blitt mer opptatt av å ta selvstendige valg ved dødsfall?

Publisert Sist oppdatert

Populærvitenskapelige fremstillinger av profesjonskunnskap, gjerne av den litt tabubelagte sorten, er i vinden som aldri før. Bøker som Sjarmen med tarmen og Hjernen er stjernen kommer på løpende bånd. I 2019 kom også boka som forteller om innsidehemmeligheter og arbeidshverdagen i et begravelsesbyrå.

Alt om dødsfall, likhenting, forråtnelse og en begravelsesagents liv

Tor-Håkon Gabriel Håvardsen spiller trommer i metalbandet Quiritatio, jobber i begravelsesbyrå og er i tillegg forfatter. Han har skrevet boka En seksti under – Alt om dødsfall, likhenting, forråtnelse og en begravelsesagents liv.

Som undertittelen lover tar den deg med inn bak kulissene i begravelsesbyråenes arbeid. Boka har kapitler med overskrifter som Åtte stadier av død og forråtnelse, Syningen, Pårørendemøter, Døden og alt etterpå, og er halvt personlige memoarer halvt populærvitenskapelig folkeopplysning.

Vi følger forfatteren fra aspirerende gravferdsagent til fast ansatt i Vesterålen begravelsesbyrå.

En seksti under - Alt om dødsfall, likhenting, forråtnelse og en begravelsesagents liv
En seksti under - Alt om dødsfall, likhenting, forråtnelse og en begravelsesagents liv

Boken tar opp mange spørsmål som den jevne nordmann neppe har reflektert særlig mye over, som for eksempel: Hvilke ulike metoder for gravlegging finnes det og hvilke er lov i Norge? Hva koster det egentlig å dø? Hvilke regler gjelder i et arveoppgjør, hvordan bestiller man en kremasjon og hvem i all verden er «den som sørger for gravferden»?

Boken er verdt å lese både fordi den gir verdifull innsikt om en profesjon som ligger nært opp til arbeidet på en gravplass eller et krematorium, men også fordi den formidler kunnskap om den tjenesten gravplassforvaltningen skal tilby. Dette er kunnskap de færreste besitter, men som for ansatte på gravplass og i krematorium er en selvfølge. Her kan man se det fremført på en enkel og lettfattelig måte.

Utgivelsen er også interessant fordi den kan vitne om at flere mennesker, i større grad enn tidligere, ønsker kunnskap om forhold knyttet til håndtering av egen død.

Fortellinger fra krematoriet

Smoke Gets in Your Eyes & Other Lessons from the Crematory er på mange måter en amerikansk parallell til Håvardsen sin bok En seksti under. I boka forteller Caitlin Doughty om sin tid som krematør hos Westwind Cremation & Burial utenfor San Fransisco. Smoke Gets in Your Eyes kom ut i 2014 og ble en New York Times-bestselger.

Caitlin Doughty begynte å jobbe på krematorium da hun var 23 år gammel
Caitlin Doughty begynte å jobbe på krematorium da hun var 23 år gammel

I boka følger vi Doughty mens hun sminker og steller de døde før syning (åpningskapittelet har den betegnende tittelen Shaving Byron), gjør hjemmebesøk og henter døde som skal kremeres.

Arbeidshverdagen på Westwind er med andre ord nokså annerledes enn på et krematorium i Norge. Mye er likevel likt og jeg tror mange som jobber i gravferds- og krematoriebransjen i Norge vil kunne ha nytte (og glede!) av å lese boka.

Som ansatte på krematorium i Norge må også Doughty balansere effektivitet for virksomheten med verdighet for den døde og pårørende. Hun skriver levende om hvor nervepirrende det kan være når pårørende ønsker å overvære kremasjonen, hvordan man løser situasjoner der teknikken svikter, og hvilken fargesprakende begivenhet en hinduseremoni i krematoriet kan være.

Anekdotene veves inn i en større fortelling om eget liv og veien inn i en bransje som nok mange tenker er for spesielt interesserte. Underveis gjør hun kloke (og til tider veldig morsomme) betraktninger om døden som del av kulturen og betydningen av gode, både praktiske og seremonielle, løsninger for den enkelte. Dette er samfunns- og kulturkritikk direkte fra krematoriet.

«Death positive movement»

I dag driver Doughty Clarity Funerals and Cremation of Los Angeles, et kombinert krematorium og begravelsesbyrå. Hun har skrevet flere bøker, driver Youtubekanalen «Ask a Mortician» og foreningen «The Order of the Good Death».

Hun er blitt en slags frontperson for det som kalles for «death positive movement» i USA. Ifølge nettstedet Vox.com utgjør de såkalte millennials her en stor andel. Dagens generasjon med unge voksne er i større grad enn sine foreldre og besteforeldre åpne for å snakke om og planlegge sin egen død. De vil ta egne velbegrunnede valg og utfordrer både tradisjonelle institusjoner og gravleggingsformer.

I artikkelen «Why millennials are the death positive generation» forteller eksempelvis Simon Sotelo at hun var 27 da hun valgte å donere kroppen sin til forskning. Sotelo står mellom å velge kremasjon (som er gratis når man donerer) eller den nyutviklede komposteringstjenesten Recompose. Hun ser det som positivt at kremasjonen ikke vil koste noe for de etterlatte, men er samtidig tiltrukket av ideen om kompostering fordi det skal være mer miljøvennlig. Uansett ønsker hun at man i seremonien skal spille The End of the Tour med indiebandet They Might Be Giants.

Fjerner tabuer

Både Håvardsen og Doughty er opptatt av å fjerne tabuer og legge til rette for en mer åpen samtale om døden og vårt forhold til den. Begge ser også arbeidsoppgavene sine som dypt meningsfulle både på individuelt nivå og for samfunnet som helhet. De har begge drømmejobben ifølge seg selv.

Doughty er i tillegg opptatt av at folk må ha mulighet til å være mer delaktige ved et dødsfall. Du må ikke balsamere et lik før det gravlegges. Og det er ikke medisinsk uforsvarlig om den døde blir liggende hjemme i et tidsrom etter dødsfallet, og for eksempel stelles av pårørende heller enn profesjonelle i et begravelsesbyrå. Egentlig vil Doughty revolusjonere hele begravelsesindustrien i USA – en industri som på mange områder skiller seg fra den vi har i Norge.

«Death positive movement» er enda et marginalt fenomen, også i USA. Men det kan likevel være interessant å reflektere over tendensen. Hva handler det egentlig om og hvorfor kommer det akkurat nå? Kan det være resultatet av en generasjon som i større grad er i stand til å ta inn over seg og håndtere det som er vanskelig i tilværelsen, eller ligger forklaringen heller i et ønske om å ikke være til bry, men heller til nytte – selv etter at døden har inntruffet?

Uansett hva forklaringen måtte være, vitner bevegelsen om at hvordan vi tar hånd om de døde vil endres i fremtiden. Og om endringene blir små eller revolusjonerende vet vi ikke, men anledningen kan uansett benyttes til å tenke gjennom hva som kjennetegner en verdig og samtidig velfungerende gravferdspraksis, og på den måten legge grunnsteinene i det som skal bli veien videre.