Statsforvalteren som gravplassmyndighet – Gravplassforeningen som supplement.
Statsforvalteren som gravplassmyndighet – Gravplassforeningen som supplement.

Statsforvalteren som gravplassmyndighet – Gravplassforeningen som supplement

De fleste historier begynner nokså forsiktig og denne er intet unntak.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Helge Klingberg. Tidligere kirkegårdskonsulent og fortsatt engasjert i det som angår våre gravplasser.</span></span>
Helge Klingberg. Tidligere kirkegårdskonsulent og fortsatt engasjert i det som angår våre gravplasser.

Etter gjentatte påtrykk fra Norsk Hagearkitektlag (nå Norske land- skapsarkitekters forening), fant Kirke- og undervisningsdeparte- mentet i 1947 å kunne engasjere enm fagperson til å ta noen opp- gaver knyttet til veiledning i kirkegårdsstell. Hagearkitekt Pål Sæland påtok seg oppgaven, en oppgave han skjøttet ved siden av sin stilling som gravlundsjef i Oslo kommune.

Fra og med 1951 ble det opprettet en fast stilling, og hagearkitekt Karen Reistad ble ansatt som kirkegårdskonsulent, men bare i en deltidsstilling. Først i 1954 fikk hun full stilling, og hun hadde jobben fram til 1970.

På denne tida og helt fram til og med 1996 var det stiftsdireksjonen, bestående av fylkesmann og biskop, som hadde godkjenningsmyndighet knyttet til blant annet kirkegårdsplaner. Kirkegårdskonsulenten fungerte da som rådgiver for dem. De hadde naturlig nok ingen faglig kompetanse.

Morten Grindaker overtok stillingen etter Karen Reistad og undertegnede etter ham i 1981. Jeg ble i stillingen til 2012. Da overtok Åse Skrøvset. Alle med bakgrunn som landskapsarkitekt. I de seinere år har Åse Skrøvset hatt juridisk bistand av Kristian Døvik.

Fra og med 1997 ble kirkegårdene forvaltet gjennom nytt lovverk (gravferdsloven, nå gravplassloven). Da ble stiftsdireksjonene nedlagt og alle kirkegårdssaker ble overført til bispedømmerådet. Dette organet hadde i utgangspunktet heller ingen faglig kompetanse. Kirkegårdskonsulenten ble da deres rådgiver.

I foreningens formålsparagraf er det nevnt publikasjon, kurs og fagdager. Jeg vil legge til idémyldring. Og det er jo slik foreningen fungerer i dag, slik jeg ser det.

Helge Klingberg

I 2014 leverte et departements- oppnevnt utvalg utredningen «Lik og likskap» (NOU 2014:2) som blant annet foreslo å overføre bispedømmerådets myndighet i gravplassaker til Fylkesmannen og i tillegg sentralisere myndigheten til et fylkesmannsembete.

Fra og med inneværende år (2021) har det blitt slik. Nå er myndig- heten som bispedømmerådet hadde i gravplassaker lagt

til Statsforvalteren (tidligere fylkesmannen) i Vestfold og Telemark. Søknader om askespredning og rett til å fremme innsigelse i plansaker håndteres imidlertid fortsatt av det enkelte fylke.

Gravplassrådgiveren/kirkegårdskonsulenten har blitt borte, men har gjenoppstått som fagsjef for gravplass hos Statsforvalteren.

Hun har beholdt juristen og for øvrig fått en utvidet stab. De nye medarbeiderne er presentert i forrige nummer av Gravplassen (nr. 1/2021).

Slik jeg opplever foreningen bør den fremstå som et supplement til det offentlige myndigheter (Statsforvalteren) står for, og ha en utfyllende rolle.

I foreningens formålsparagraf er det nevnt publikasjon, kurs og fagdager. Jeg vil legge til idémyldring. Og det er jo slik foreningen fungerer i dag, slik jeg ser det.

Og i forlengelsen av det mener jeg at Gravplassforeningen ikke skal holde seg med folk som er eksperter på kirkegårdsplaner av ulike slag. Det er en type ekspertise som den enkelte oppdragsgiver må kjøpe direkte av et firma. Dersom foreningen tar sikte på å gi råd i slike tilfeller, kan man lett komme i vanskelige situasjoner, tror jeg.

Powered by Labrador CMS