Muslimske graver. Høybråten, Oslo
Muslimske graver. Høybråten, Oslo

Gravlegging etter muslimsk skikk

Hvordan praktiseres faneparagrafen? Hva kjennetegner muslimsk gravleggingsskikk?

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble første gang publisert i Gravplassen nr. 4 - 2018

I 2012 ble Gravferdsloven revidert og fikk ny faneparagraf. Denne sier: «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn» (Gravferdsloven §1). Bakgrunnen var et ønske om å styrke rettighetene til religiøse minoriteter og livssyn.

Hvordan praktiseres faneparagrafen i dag, nesten syv år senere? Hvilke utfordringer har den medført, og har man klart å finne gode løsninger på praktiske og prinsipielle utfordringer? For å få større innsikt i disse spørsmålene inviterte KA (Arbeidsorganisasjon for kirkelige virksomheter) v/Øystein Dahle og Eirik Stople, sammen med gravplassrådgiver Åse Skrøvset, Ghulam Abbas, daglig leder av Al-khidmat begravelsesbyrå, til et erfaringsmøte om muslimsk gravferd og utforming av muslimske graver. Muslimene utgjør den største ikke-kristne minoriteten i Norge. Å legge til rette for muslimsk gravlegging utgjør derfor en sentral del av gravplassforvaltningens arbeid med å serve landets religiøse minoriteter.

Markering av hele graven

I mange muslimske land er det vanlig praksis å markere hele gravens lengde. Skikken har sin bakgrunn i at man ikke skal tråkke på marken over personen som er begravet. Markeringen kan utføres ved å anlegge et bed i hele gravens lengde, opparbeide en permanent jordforhøyning, eventuelt innramming med hekk eller annet stengsel. I Norge vil denne type fysiske markeringer kunne gi utfordringer knyttet til praktisk drift av gravplassen, herunder skjøtsel og gravlegging i nærliggende graver.

Hvorvidt man kan opprette en markering av hele gravlengden er ikke regulert i Gravferdsloven, men omtales i gravplassrådgiverens forslag til lokale vedtekter, hvor det i § 5 heter: «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Gravferdsloven §1

Muslimske graver. Høybråten, Oslo.
Muslimske graver. Høybråten, Oslo.

«Foran gravminnet er det anledning til å opparbeide et plantefelt i høyde med bakken omkring. Det må ikke være bredere enn gravminnets bredde, men kan i alle tilfeller være opp til 60 cm bredt. Det kan ikke stikke lenger fram enn 60 cm, målt fra gravminnets bakkant. Det kan ikke plantes vekster som overstiger gravminnets høyde eller går utover plantefeltet».

Under møtet med Abbas ble det diskutert hvorvidt man kan finne praktiske løsninger som muliggjør muslimenes ønske om markering, uten at det hindrer den praktiske driften på gravplassen. Et mulig alternativ kan være å plassere to mindre, nedsenkede, kjøresterke skiferheller eller lignende i gravåpningens fotende. Å legge til rette for dette er noe den enkelte forvaltning må ta stilling til, og som bare er aktuelt når det fremsettes ønske om å markere hele gravlengden.

Gravminner og gjenbruk av grav

Etter islamsk skikk ønsker noen muslimer å benytte eget gravminne for alle graver, uavhengig av om det gjelder en enkeltgrav eller flere graver i ett gravsted. Abbas anslår at over 70 prosent av muslimske graver er enkeltgraver. Her vil med andre ord problemstillingen med flere gravminner på ett gravsted ikke oppstå.

Hvorvidt man kan benytte flere gravminner på ett gravsted er regulert i Gravferdsforskriften § 20, 1. ledd hvor det heter: «Det skal som regel bare plasseres ett gravminne på hvert gravsted». Forvaltningen bør likevel vurdere å gjøre unntak fra den generelle regelen om å bare plassere ett gravminne på hvert gravsted, slik at hver grav i gravstedet får gravminne. Dette for å styrke rettighetene til den muslimske minoriteten og støtte opp under faneparagrafen.

Andre forhold som gjerne trekkes frem i sammenheng med muslimsk gravlegging er gjenbruk og feste av grav, samt gravlegging i dobbel dybde. Ghulam Abbas kunne informere om at det normalt sett er greit for muslimer at nære slektninger gravlegges i graver med dobbel dybde, og at man på gitte vilkår vil kunne akseptere gjenbruk av graver. Mange muslimer ønsker å feste graven etter at fredningstiden er gått ut.

Gravlegging uten kiste

De fleste muslimer begraves tradisjonelt sett ikke i kiste (i muslimske land). I stedet skal kroppen svøpes i et enkelt lerret og legges direkte i graven. Tidligere la Gravferdsforskriften § 28 et absolutt påbud om bruk av kiste ved gravlegging, men i og med lovrevisjonen i 2012 ble følgende formulering tatt med i paragrafens andre ledd: «Når særlig grunner tilsier det, skal Kirkelig fellesråd gi tillatelse til gravlegging uten kiste. Fellesrådet kan sette vilkår for tillatelse. Fellesrådets vedtak kan ikke påklages».

Dagens lov åpner med andre ord opp for at muslimer kan gravlegges uten kiste. Det er den lokale gravplassforvaltningen som gir eventuell tillatelse. Man er ikke kjent med at gravlegging uten kiste har forekommet i Norge, men det er likevel viktig å kjenne til lovreguleringen av dette. KA har utarbeidet veilederen «Gravlegging uten kiste» som er tilgjengelig på deres hjemmeside.

Tidsrom mellom dødsfall og gravlegging

For muslimer er det viktig at gravleggingen skjer så raskt som mulig etter dødsfall, helst samme dagen som man dør. I Norge vil praktiske forhold, for eksempel behov for tining, kunne vanskeliggjøre en slik praksis. Det er likevel viktig at forvaltningen strekker seg etter å gjennomføre gravlegging så raskt som mulig og ikke unødvendig utsetter gravferden med henvisning til norsk tradisjon. For å vinne forståelse av nødvendigheten for utsatt gravlegging (innenfor 10 dagers fristen), er det viktig å kunne gi en konkret begrunnelse.

Tilrettelagte graver

Etter Gravferdsloven § 6 har alle innbyggere rett på fri grav, herunder særskilt tilrettelagt grav for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov. Dersom hjemkommunen ikke kan tilby tilrettelagte graver, skal denne dekke kostnaden ved gravlegging i tilrettelagt grav i annen kommune. Der hvor kommunen tilbyr tilrettelagte graver, for eksempel i en nabokommune, må det foreligge skriftlig avtale om dette forholdet. Det må også legges inn bestemmelser om dette i lokale vedtekter for å unngå å måtte dekke merkostnader dersom den som sørger for gravferden velger å gravlegge avdøde i en annen kommune enn den kommunen hvor avdøde bodde hadde avtale med. Det er viktig at avtalen mellom hjemkommunen og annen kommune foreligger skriftlig. For å unngå å måtte dekke merkostnader dersom den som sørger for gravferden ønsker å gravlegge i en annen kommune enn den hjemkommunen har avtale med, kan det også være nødvendig å legge bestemmelsene inn i lokale vedtekter.

Egne muslimske gravfelt?

KA gjennomførte tidligere i år en spørreundersøkelse blant landets kirkelige fellesråd. Undersøkelsen viser at det nå er særskilt tilrettelagte graver for minoriteter i nesten halvparten av landets kommuner. Tallene forteller om en rivende utvikling. For åtte år siden var det under 15 prosent som hadde tilrettelagt for muslimsk gravlegging.

I forbindelse med undersøkelsen ble Ghulam Abbas intervjuet i avisen Vårt Land. Han understreket da at det mest sentrale når en muslim begraves er at graven er vendt mot Mekka, og at det i tillegg er viktig for muslimer ikke å bli begravet sammen med folk fra andre trossamfunn. Siden de muslimske gravene gjerne er gravd i en annen retning enn de øvrige på gravplassen, sier Abbas det er naturlig at det opparbeides egne felt for muslimer. De muslimske feltene blir gjerne markert med en hekk (eller lignende) som avgrenser området fra resten av gravplassen.

Til Vårt Land bekrefter Øystein Dahle fra KA at det i praksis blir egne områder eller felt som har den muslimske tilretteleggingen, men at dette ikke er noe de i utgangspunktet anbefaler.

– I norsk sammenheng er det veldig lite kultur for å lage egne gravplasser eller adskilte felter for ulike grupper. Norske gravplasser har hatt en god tradisjon med gravplassen som en felles arena for hele lokalsamfunnet. I andre land er det mye mer vanlig.

Hva skjer for eksempel hvis den som ønsker muslimsk gravlegging har barn eller ektefeller som ikke er muslimer?

– Det er ikke et livssynskrav for å kunne bli gravlagt på disse feltene. Offentlig gravferdsforvaltning, der alle blir gravlagt uansett livssyn, bakgrunn eller skikk man har, gjør at gravplassene er blitt et flerkulturelt og flerreligiøst møtested, sier Øystein Dahle til Vårt Land.

Dahle minner oss her om hvilken sentral betydning gravplassen har i det moderne og pluralistiske samfunnet. På gravplassen, som ellers i storsamfunnet, må hensynet til religionsfriheten og minoritetenes rettigheter balanseres opp mot fellesskapsverdier og prinsippet om likebehandling for alle religioner og livssyn. I så henseende blir gravplassen et speilbilde ikke bare av integreringshistorien, men også samfunnsutviklingen forøvrig.