Under andre verdenskrig ble det bygd et bomberom i klippen under Engelbrektskyrkan i Stockholm. I 1961 ble det tatt i bruk som kolumbarium.
Under andre verdenskrig ble det bygd et bomberom i klippen under Engelbrektskyrkan i Stockholm. I 1961 ble det tatt i bruk som kolumbarium.

KOLUMBARIUM:

Historie og inspirasjon

Oddbjørn Sørmoen fra Kirkerådet, tok fagdagene med på en reise gjennom europeisk kremasjons- og kolumbariumshistorie.

Publisert Sist oppdatert
<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Engasjert og spennende foredragsholder under fagdagene i Sandefjord i Larvik, Oddbjørn Sørmoen fra Kirkerådet.</span></span>
Engasjert og spennende foredragsholder under fagdagene i Sandefjord i Larvik, Oddbjørn Sørmoen fra Kirkerådet.

Ordet kolumbarium, som stammer fra det latinske ordet columba (due), henviser til urneveggens likhet med et dueslag. Og det er med det gamle Romerriket, Sørmoen startet sitt foredrag. – I det første århundret etter Kristus, var det flere kolumbarier langs veiene inn til Roma, sa han.

Men kolumbariene var ikke forbeholdt hovedstaden. Også rundt om i resten av Romerriket fantes det kolumbarier.

Gikk av moten før kristendommen

Kolumbarier er en måte å oppbevare askeurner på, og henger derfor tett sammen med kremasjon. Vertikale gravplasser, som vegger med urner, sparer plass. En annen begrunnelse for å velge kremasjon, og med det kolumbarier, var hensynet til folkehelsa. Lik kan spre sykdom, men når liket brennes fjernes smittefaren. Det er derfor ikke så rart at det var i tettbefolka storbyer som Roma, at skikken med kolumbarium startet.

De romerske kolumbariene ble anlagt av demokratiske foreninger, rikfolk og spekulanter. De ble plassert både over og under jorda. Det var et rimelig, men også et verdig sted å oppbevare asken. Så gikk kremasjon av moten, og med den kolumbariene.

Dette skjedde før kristendommen ble dominerende i Romerriket, men med kristentroen forsvant kremasjonen helt fra Europa. Det ble ikke tillatt igjen i den katolske kirka før på 1960-tallet.

Ny start på 1800-tallet

På 1800-tallet gikk igjen tettbefolka storbyer foran i å ta i bruk kremasjon og kolumbarier. Denne gangen var London og Paris i front. Og igjen var plassmangel og folkehelse grunnen. Blant annet forbød Napoleon begravelser inne i byene og inne i kirkene.

På grunn av smittefare, ble levninger flyttet fra storbyene og ut til gravplasser utenfor. Selv om dette ble flotte anlegg, var avstanden inn til de pårørende i byen stor.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Kolumbarier, som dette på kjendisgravplassen La Père Lachaise i Paris, er vanlige syn på kontinentet.</span></span>
Kolumbarier, som dette på kjendisgravplassen La Père Lachaise i Paris, er vanlige syn på kontinentet.

Det første franske krematoriet ble bygget på Père Lachaise i Paris, med den første kremasjonen i 1889.

– Her ble det anlagt kolumbarium i krematoriet, sa Sørmoen. Mens vi nordmenn pleier å begrave askeurna, har det på kontinentet vært lagt mer vekt på tanken om oppstandelse enn kompostering. Der er det mer vanlig å plassere aske og bein i kolumbarier eller ossarier.

Kolumbarier inne 
i kirka

Sørmoen tok også turen innom mer hjemlige forhold, til våre svenske naboer i Stockholm.

– Få vet at det finnes kolumbarier i seks av Stockholms kirker, sa han.

Et eksempel er begravelseskapellet i kjelleren til Gustav Wasa kyrkan i Haga. Et annet ligger i et bomberom under Engelbrekt kyrkan på Østermalm. Marmor, kunst og belysning, gjør begge kolumbariene, som er plassert under kirkene, til stemningsfulle rom. I Tyskland er «overskuddskirker», kirker som ikke lenger er i bruk, gjenbrukt til kolumbarier og minnested for sørgende.

Et eksempel er den katolske Heiligen Herz Jesu i Hannover. Den var for fin til å rives, så det måtte finnes en ny funksjon til den. I 2010 åpnet kolumbariet og minnestedet for sørgende, med urner satt inn i gjennomsiktige «vitrineskap» av glass på sidene av kirkeskipet slik at de sørgende kan se sin urne.

Også den lutherske Nazarethkirche i samme by, har kolumbarier i sidene på kirkeskipet. – Dette er interresant som forslag til gjenbruk. For må urnevegger være ute? De kan være inne, sa Sørmoen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Tove Frøvoll Thorsen og Oddbjørn Sørmoen delte synspunkter og erfaringer under fagdagene i Sandefjord og Larvik.</span></span>
Tove Frøvoll Thorsen og Oddbjørn Sørmoen delte synspunkter og erfaringer under fagdagene i Sandefjord og Larvik.
Powered by Labrador CMS