Maleriet «En bondebegravelse»: Erik Werenskjolds maleri fra 1885. som beskriver en landlig begravelse mot slutten av 1800-tallet.
Maleriet «En bondebegravelse»: Erik Werenskjolds maleri fra 1885. som beskriver en landlig begravelse mot slutten av 1800-tallet.

Hvem eier liket?

Ethvert menneske er et eget rettssubjekt som følgelig eier seg selv. Det er ikke så lett å tenke seg at en død person skal kunne eie noe, heller ikke seg selv, men det er enda vanskeligere å skjønne at liket skulle eies av noen annen.

Publisert
Tidligere ekspedisjonssjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Ole Herman Fisknes.
Tidligere ekspedisjonssjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Ole Herman Fisknes.

En slik eiendomsrett kan ikke oppstå uten videre ved dødsfallet og måtte i tilfelle ha sitt grunnlag i en uttrykkelig lovbestemmelse. Fordi vi ikke har noen regel om dette, har det vært vanlig å si at liket eier seg selv, men uten at det er grunn til å legge særlig mye i dette. Liket kan jo ikke treffe bestemmelser av noe slag, og i levende live er det heller ikke stort personen kan bestemme om seg selv som lik.

Av og til møter gravferdsmyndighetene pårørende som oppfører seg som om de eier liket. De vil ordne alt selv og vil ha seg frabedt enhver innblanding fra myndighetenes side. Da er det viktig at gravferdsmyndighetene og begravelsesbyråene ikke begår samme feil som de pårørende, for heller ikke de eier liket. Lover bestemmer i detalj hva som skal skje når en person dør, og ingen av de involverte har så stor råderett over liket at det kan kalles eiendomsrett.

Den person som er utpekt til å sørge for gravferden er for eksempel ikke bundet av instrukser avdøde måtte ha gitt.

Ole Herman Fisknes

I levende live kan en person søke om tillatelse til askespredning og privat urnegravsted etter § 20 i gravferdsloven (gfl), peke ut den som skal sørge for gravferden etter § 9 og tillate kremasjon etter § 10, men har ellers liten innflytelse på hva som skjer når vedkommende er død. Den person som er utpekt til å sørge for gravferden er for eksempel ikke bundet av instrukser avdøde måtte ha gitt. Den eneste måten avdøde kan skaffe seg en viss sikkerhet på, er å testamentere verdier til vedkommende på betingelse av at instruksene blir fulgt.

Når avdøde ikke har utpekt noen til å sørge for gravferden, ligger denne retten etter § 9 i gravferdsloven til de pårørende i en bestemt rekkefølge. I det å sørge for gravferden ligger å bestemme hvor og hvordan den skal skje og om begravelsesbyrå skal engasjeres, og den som har retten skal også føres inn i registeret som ansvarlig for frigrav eller som fester av grav. Det er særlig to forhold når det gjelder de pårørendes rettigheter og plikter det er lett å glemme:

Det er de pårørende som har primærplikten til å melde dødsfall til politi eller skifterett, og det er de som har plikten til å oppbevare den døde fram til gravferden. Det ble vurdert i 1898 da vi fikk loven om likbehandling om det skulle etableres en ordning med likskue eller med likhaller, men det offentlige har verken da eller senere tatt på seg et slikt ansvar for liket. I større og større grad har sykehus, leger og begravelsesbyråer tatt seg av disse oppgavene, men da på vegne av de pårørende.

Det er ikke gravferdsmyndighetenes sak å påse at de pårørende oppfyller sine plikter, heller ikke at de fremsetter begjæring om gravlegging eller kremasjon så tidlig at 10-dagersregelen kan overholdes. Etter straffelovens § 341 kan brudd på pliktene straffes, og dermed er dette en politisak. Her er det imidlertid viktig å merke seg at fristen etter gfl §§ 10 og 12 ikke gjelder når liket for eksempel skal obduseres i samsvar med bestemmelsene i transplantasjonsloven av 1973.

Når en person dør på sykehus, gir denne loven sykehuset visse rettigheter, men også her har de pårørende innflytelse på hva som kan skje. Den viktigste oppgaven for gravferdsmyndighetene er å påse at alle vilkår for gravlegging eller kremasjon er oppfylt før grav åpnes, men de har ingen aktiv undersøkelsesplikt. Det er kommunen som har plikt til å sørge for gravferden hvis ingen pårørende gjør det, og kommunen treffer også bestemmelse hvor like nære pårørende er uenige. Etter at gravlegging har skjedd, er gravferdsmyndighetenes fornemste oppgave å våke over gravfreden.